Det første møtet

«Hei! Er det du som er Torunn?»

Kvinnen i sofaen på venterommet titter opp, ser raskt ned igjen og svarer med en nesten uhørlig stemme: «Eh, ja, det er det…»

Jeg rekker frem hånden for å hilse. Smiler til henne. Hånden hennes er klam, blikket flakkende. Jeg er nysgjerrig på hva som bringer kvinnen til meg. Jeg blir oppmerksom på en spenning i magen, og må finne pusten min – før jeg smiler og sier: «Velkommen inn.»

Torunn er en fiktiv klient, basert på erfaringer fra mange mennesker som har kommet til terapi hos meg i forbindelse med utbrenthet og utmattelse.

Når alt er tilsynelatende fint – og ingenting fungerer

Torun setter seg i den gule sofaen min, og begynner å gråte stille før jeg rekker å spørre henne om hun vil ha noe å drikke. 

«Jeg har grua meg sånn! Og jeg skulle jo ikke gråte…»

Hun forteller at hun «lager mye ut av ingenting», at hun «tar tiden fra andre som trenger det mer». Hun har alt på stell: mann, barn, jobb, venner, hus. Likevel kjenner hun seg tom, trist og fremmed for seg selv.

For kort tid siden brøt hun sammen på jobb. Sjefen sendte henne hjem fra jobb og ba henne ta det med ro. Etter et par dager kjente hun seg fortsatt like tom og trist. Hun fikk en hastetime hos fastlegen, som sykemeldte henne i 2 uker. I vår time forteller hun at trass i at hun føler seg uendelig sliten, klarer hun ikke å slappe av i kroppen. Hun «gjør ingenting» og blir likevel helt utslitt. Nattesøvnen er elendig og matlysten er like så. Hun forteller at det kjennes ut som om hun skjelver eller dirrer innvendig, og at hun kjenner seg veldig rastløs uten at hun får til å gjøre noe. Hun kjenner at hjertet tidvis slår hardt og fort i brystet, og det er som om hun ikke kan trekke pusten helt ned. Hun kjenner seg svimmel og kroppen er tung. Torunn er en som trener mye, men den siste tiden har hun ikke hatt overskudd til å trene. Hun blir også veldig sliten av å være sammen med andre, bare det å gå på butikken kjennes overveldende. 

«Jeg forstår ikke hvordan det har blitt sånn», sier hun.

Jeg sier til Torunn at dette høres krevende ut, og at jeg tenker at det nok er gode grunner til at hun har det slik. Jeg sier at jeg ikke tror hun overdriver, men at hun kanskje tvert i mot har unnlatt å ta seg selv på alvor over lang tid.

Bakenforliggende mønstre

Etter hvert som vi nøster i historien hennes, blir mønstrene tydelige:

  • Hun strekker seg langt for å være slik hun tror at andre vil hun skal være
  • Hun sier ja til det meste, også når hun ønsker å si nei
  • Hun leverer, presterer og stiller opp
  • Hun er den alle kan stole på
  • Hun har alltid vært sterk – helt til det plutselig sa stopp

Nå blir hun utslitt av å dusje. Daglige oppgaver kjennes uoverkommelige. Hun engster seg for ting hun aldri har engstet seg for før.

Dette er ikke uvanlig. Det er slik utbrenthet ofte kan se ut.

Terapiprossessen ved utbrenthet

«Kan du fikse meg så jeg tåler mer?»

Mange som kommer til meg med utbrenthet ønsker nettopp det: å tåle mer. De tror de er svake. At de burde klare mer. At løsningen er å presse seg litt til.

Sannheten er som regel det motsatte:

De har tålt alt for mye, alt for lenge.

1. Å anerkjenne situasjonen – her og nå

For å kunne arbeide med situasjoner med utbrenthet og utmattelse er det avgjørende å først anerkjenne hva som er, altså hva som er klientens faktiske situasjon her å nå.

Når vi stopper opp blir det mulig å legge merke til:

  • Hvordan kroppen har det
  • Hvordan pusten er
  • Hva som skjer når de forteller
  • Hva de faktisk bærer på

Dette er ofte det vanskeligste – og viktigste – i hele prosessen.

Skam er vanlig. Mange underrapporterer hvor dårlig de egentlig har det. Å si høyt «jeg klarer ikke mer» kan være en enorm lettelse.

2. Å utforske mønstre og behov

I gestaltterapi jobber vi med å synliggjøre mønstre som har blitt nødvendige i løpet av livet. Vi kan identifisere tilpasninger som ikke lenger er aktuelle i nåværende situasjon, som kanskje til og med virker mot sin hensikt.

Vi undersøker:

  • Hvordan grenser kjennes i kroppen
  • Hvordan behov viser seg
  • Hvordan man kan handle i tråd med det kroppen forteller

Et eksempel kan være å søke etter bakenforliggende behov når kroppen reagerer med kvalme, uro eller hjertebank – fremfor å presse seg til å tåle ubehaget uten refleksjon.

3. Å skape rom for endring

For mange innebærer dette også sykmelding – helt eller delvis – over tid. Det kan være en tung prosess, men ofte nødvendig for å komme i posisjon til endring.

I gestaltterapi snakker vi om endringens paradoks:

Det handler om at endring først kan skje når vi kan erkjenne og eie vår situasjon slik den faktisk er. Hvis vi stadig bagatelliserer hvordan vi har det, blir vi gående i ring og aldri komme i posisjon for endring.

Kjenner du deg igjen?

Kanskje du også har kjent på noe av det jeg beskriver i denne teksten.

Hvis noe av dette treffer, er du ikke alene. Og du er ikke svak. Du har sannsynligvis vært sterk altfor lenge.

Ønsker du støtte?

Jeg tilbyr terapi for mennesker som står i – eller er på vei inn i – utbrenthet og utmattelse.

Hvis du ønsker å høre mer om hvordan jeg jobber, eller vil bestille time, er du velkommen til å ta kontakt.

Jeg holder også foredrag og innlegg om utbrenthet. Ta gjerne kontakt for mer informasjon og pris.

A quote by Paulo Coelho stating, 'Change. But start slowly, because direction is more important than speed.' displayed on a black background.

Har du hørt om rekkeviddeangstNAOB beskriver rekkeviddeangst som

«frykt for at batteriet i el-bil skal gå tomt for strøm før man rekker frem til neste ladestasjon».

For el-bil førere innebærer kjøring over lengre distanser enn bilens batterikapasitet, en viss planlegging av kjøreturen, en smule tålmodighet på reisen, og nok tid til å lade batteriet. Etter noen år som el-bil eier anser jeg meg selv som rutinert på dette, og rekkeviddeangst har jeg bare smilt litt av.

Vel… Etter en Oslo-tur for en stund siden, stoppet jeg innom IKEA på for å lade bilen tilstrekkelig for turen hjem til Helgeroa. Ladingen gikk usedvanlig sakte, og etter en drøy times utålmodig vandring på møbelhuset syntes jeg bilen hadde ladet lenge nok. Men nei… Batteriet hadde kun økt fra 30% til 40%! Ikke helt som planlagt. Hjemme ventet henting av barn, middag, lekser, lufting av bikkja osv. Mannen min var på jobbreise, og ville ikke rekke hjem før sent på kvelden.

Jeg konkluderte med at jeg ikke hadde tid til å lade blien lenger noe annet sted, og satte nesa hjemover med avslått klimanalegg og sneglefart på E18. Jevnlig fikk jeg opp varsler i displayet på bilen om at det ikke var nok batterikapasitet til å nå frem til destinasjonen.

Jeg valgte å overse varslene og tenke positivt. ‘Dette går bra!’ tenkte jeg for meg selv, ‘bilen har sikkert mer å gå på enn det batterimåleren viser!’

Og etter noen mil i sneglefart, justerte batterikapasiteten seg opp til hele 3 km mer enn kjørelengden som gjenstod. Yess! Optimistisk rullet jeg videre, godt fornøyd med min beslutning.

10 km hjemmefra syntes bilen at det var på tide å si tydelig i fra, med mye lyd og piping og blinking i varsellamper. Jeg kjente meg plutselig skikkelig varm i hodet, stressrullegardina var i ferd med å gå ned. ‘Er det mulig??? 10 km hjemmefra lissom!’. Noe så flaut!! Jeg så at batteriet viste 13 røde km igjen, og kjente spiren til et lite håp om å klare å nå helt hjem.

IMG_9772

Kanskje på tide å ringe gratis veihjelp og spørre? Den veldig rolige og forståelsesfulle kundebehandleren hos Viking opplyste meg om at batteriet ikke er tomt før bilen stopper å rulle, og ba meg ringe tilbake ved behov. Hvis batteriet gikk helt tomt, skulle de omsorgsfullt sørge for å plukke opp både bilen og meg og føre oss hjem. Jeg følte meg fullstendig ivaretatt og sneglet meg videre den siste mila. Og faktisk kom jeg meg helt frem til døra uten hjelp! Da jeg plugget i ladekabelen, kunne bilen fortelle meg at batterikapasiteten nå var på 2% og at om 15 timer og 30 minutter ville batteriet være fulladet igjen.

Tenk om vi mennesker kunne ladet våre batterier så enkelt som en el-bil!

Svært ofte møter jeg mennesker på kontoret mitt som beskriver seg selv som utbrente, utmattede, tomme, skrapa og energiløse. Batteriene deres er i beste fall på sparebluss. Mange tyner seg selv helt til det sier stopp. Holder kanskje ut fram til ferien, og tenker at tre ukers avslapning og adspredelse er det som trengs for å lade batteriene.

Ja, for batterier som lades jevnlig er det ofte nok. De som er nede på sparebluss, kan ta mye, mye lenger tid å lade opp.

Angsten for ikke å mestre, for ikke å strekke til, for ikke å være god nok, pen nok, tynn nok, sprek nok, kul nok, smart nok, elskbar nok, raskest nok, kreativ nok, rik nok, bereist nok, belest nok, empatisk nok, sterk nok, best nok osv., ser jeg for meg som en slags rekkeviddeangst som fører oss enda lenger unna det vi egentlig trenger. Paradoksalt nok gir el-bil førerens rekkeviddeangst motivasjonen til å finne nærmeste ladestasjon.

Har du kjent på angsten for ikke være «nok»?

Jeg har definitivt det.

På et tidspunkt i livet mitt ble denne utilstekkelighets-opplevelsen så altomfattende at jeg måtte ta en laaang ladepause. Min største utfordringen var å få en pause fra mine påtrengende tanker og ideer om hva jeg burde, skulle, og måtte gjøre og være for å bli «nok».

Når er egentlig «nok» nok??

Å gå helt tom, kan gi en uvirkelighetsfølelse, en opplevelse av å bli fremmed for seg selv. Uttalelser som «jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger», og «dette er ikke den jeg egentlig er», har jeg hørt mange ganger. «Det ligner ikke meg å bli så sliten for  lite!» Nettopp.

Min kortsiktige løsning var å ta meg sammen, og pushe videre på ren vilje. Noen som kjenner seg igjen? Det fungerte kun på kort sikt. På lang sikt trengte jeg ro til bare å eksistere sammen med familien min, for så etterhvert finne frem til hva som var viktig for meg. Fylle på med gode og rekreerende erfaringer. Legge til side prosjekter som handlet om å bli «nok» ditt og datt. Etterhvert kunne si til meg selv: «Du er god nok, akkurat som du er!»

Jeg kan ikke si hva som vil fungere for deg. Min erfaring er at ingen er like, og at det kan være svært forskjellige – og ikke minst sammensatte årsaker til utmattelse. Å stoppe opp og sondere terrenget vil nok være nødvendig for de aller fleste. Likeså å identifisere hva som lader deg ut og hva som fyller batteriet. Våge å dele din sårbarhet med noen rundt deg. Venner, familie, legen din, en terapeut.

Noen ganger trengs både redningsbil og intensiv lading.

Perfekt finnes ikke.

Du er ikke feil.

Du er god nok, akkurat som du er!