Individualterapi er psykoterapi hvor kun klienten og terapeuten er tilstede i rommet.

I gestaltterapi beskrives individualterapi gjerne som et dialogisk, likeverdig møte mellom to mennesker. Rammebetingelsene for møtet, er den ene personens søken etter hjelp (klienten), og den andre personens tilbud om å hjelpe (terapeuten). Selve terapien er det som skjer/oppstår her og nå mellom klient og terapeut.

Relasjonen og prosessen i relasjonen mellom klienten og terapeuten er både metoden og selve “virkestoffet” i terapien.

Et eksempel på dette:

En klient forteller meg om en hendelse som skjedde rett for klienten kom til vår avtale. Mens jeg lytter til klientens fortelling er jeg oppmerksom på klientens ansiktsuttrykk, kroppsholdning, muskeltonus, bevegelser, gester, pust – samtidig som jeg er oppmerksom på hva som skjer i meg, med meg mens jeg tar inn klientens fortelling og eksistens sammen med meg. Underveis i fortellingen spør jeg kanskje, “hva skjer med deg nå, når du forteller det til meg?”, eller “hvordan er det for deg å fortelle dette til meg?”. Kanskje spør jeg om klienten er oppmerksom på hvordan hen sitter, eller puster, eller holder hodet på skrå mens hen forteller. Eller jeg velger å dele noe av det som kroppslig skjer med meg mens hen forteller, “når du sa det, kjente jeg at jeg neset sluttet å puste…”

For meg er det viktig å høre hva du, klienten, søker i våre møter.

Mange spør meg, gjerne etter første samtale, om de de bringer til terapi er “grunn nok” til å oppsøke terapi. Jeg blir ofte trist når jeg hører det spørsmålet. Trist over hvor mange som ikke tør å ta seg selv på alvor.

Det er bare du som virkelig vet hvordan du har det! Det er ingen grunn som er for liten eller for stor til å oppsøke terapi.