Har du hørt om rekkeviddeangst? NAOB beskriver rekkeviddeangst som

«frykt for at batteriet i el-bil skal gå tomt for strøm før man rekker frem til neste ladestasjon».

For el-bil førere innebærer kjøring over lengre distanser enn bilens batterikapasitet, en viss planlegging av kjøreturen, en smule tålmodighet på reisen, og nok tid til å lade batteriet. Etter noen år som el-bil eier anser jeg meg selv som rutinert på dette, og rekkeviddeangst har jeg bare smilt litt av.

Vel… Etter en Oslo-tur for en stund siden, stoppet jeg innom IKEA på for å lade bilen tilstrekkelig for turen hjem til Helgeroa. Ladingen gikk usedvanlig sakte, og etter en drøy times utålmodig vandring på møbelhuset syntes jeg bilen hadde ladet lenge nok. Men nei… Batteriet hadde kun økt fra 30% til 40%! Ikke helt som planlagt. Hjemme ventet henting av barn, middag, lekser, lufting av bikkja osv. Mannen min var på jobbreise, og ville ikke rekke hjem før sent på kvelden.

Jeg konkluderte med at jeg ikke hadde tid til å lade blien lenger noe annet sted, og satte nesa hjemover med avslått klimanalegg og sneglefart på E18. Jevnlig fikk jeg opp varsler i displayet på bilen om at det ikke var nok batterikapasitet til å nå frem til destinasjonen.

Jeg valgte å overse varslene og tenke positivt. ‘Dette går bra!’ tenkte jeg for meg selv, ‘bilen har sikkert mer å gå på enn det batterimåleren viser!’

Og etter noen mil i sneglefart, justerte batterikapasiteten seg opp til hele 3 km mer enn kjørelengden som gjenstod. Yess! Optimistisk rullet jeg videre, godt fornøyd med min beslutning.

10 km hjemmefra syntes bilen at det var på tide å si tydelig i fra, med mye lyd og piping og blinking i varsellamper. Jeg kjente meg plutselig skikkelig varm i hodet, stressrullegardina var i ferd med å gå ned. ‘Er det mulig??? 10 km hjemmefra lissom!’. Noe så flaut!! Jeg så at batteriet viste 13 røde km igjen, og kjente spiren til et lite håp om å klare å nå helt hjem.

Kanskje på tide å ringe gratis veihjelp og spørre? Den veldig rolige og forståelsesfulle kundebehandleren hos Viking opplyste meg om at batteriet ikke er tomt før bilen stopper å rulle, og ba meg ringe tilbake ved behov. Hvis batteriet gikk helt tomt, skulle de omsorgsfullt sørge for å plukke opp både bilen og meg og føre oss hjem. Jeg følte meg fullstendig ivaretatt og sneglet meg videre den siste mila. Og faktisk kom jeg meg helt frem til døra uten hjelp! Da jeg plugget i ladekabelen, kunne bilen fortelle meg at batterikapasiteten nå var på 2% og at om 15 timer og 30 minutter ville batteriet være fulladet igjen.

Tenk om vi mennesker kunne ladet våre batterier så enkelt som en el-bil!

Svært ofte møter jeg mennesker på kontoret mitt som beskriver seg selv som utbrente, utmattede, tomme, skrapa og energiløse. Batteriene deres er i beste fall på sparebluss. Mange tyner seg selv helt til det sier stopp. Holder kanskje ut fram til ferien, og tenker at tre ukers avslapning og adspredelse er det som trengs for å lade batteriene.

Ja, for batterier som lades jevnlig er det ofte nok. De som er nede på sparebluss, kan ta mye, mye lenger tid å lade opp.

Angsten for ikke å mestre, for ikke å strekke til, for ikke å være god nok, pen nok, tynn nok, sprek nok, kul nok, smart nok, elskbar nok, raskest nok, kreativ nok, rik nok, bereist nok, belest nok, empatisk nok, sterk nok, best nok osv., ser jeg for meg som en slags rekkeviddeangst som fører oss enda lenger unna det vi egentlig trenger. Paradoksalt nok gir el-bil førerens rekkeviddeangst motivasjonen til å finne nærmeste ladestasjon.

Har du kjent på angsten for ikke være «nok»?

Jeg har definitivt det.

På et tidspunkt i livet mitt ble denne utilstekkelighets-opplevelsen så altomfattende at jeg måtte ta en laaang ladepause. Min største utfordringen var å få en pause fra mine påtrengende tanker og ideer om hva jeg burde, skulle, og måtte gjøre og være for å bli «nok».

Når er egentlig «nok» nok??

Å gå helt tom, kan gi en uvirkelighetsfølelse, en opplevelse av å bli fremmed for seg selv. Uttalelser som «jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger», og «dette er ikke den jeg egentlig er», har jeg hørt mange ganger. «Det ligner ikke meg å bli så sliten for så lite!» Nettopp.

Min kortsiktige løsning var å ta meg sammen, og pushe videre på ren vilje. Noen som kjenner seg igjen? Det fungerte kun på kort sikt. På lang sikt trengte jeg ro til bare å eksistere sammen med familien min, for så etterhvert finne frem til hva som var viktig for meg. Fylle på med gode og rekreerende erfaringer. Legge til side prosjekter som handlet om å bli «nok» ditt og datt. Etterhvert kunne si til meg selv: «Du er god nok, akkurat som du er!»

Jeg kan ikke si hva som vil fungere for deg. Min erfaring er at ingen er like, og at det kan være svært forskjellige – og ikke minst sammensatte årsaker til utmattelse. Å stoppe opp og sondere terrenget vil nok være nødvendig for de aller fleste. Likeså å identifisere hva som lader deg ut og hva som fyller batteriet. Våge å dele din sårbarhet med noen rundt deg. Venner, familie, legen din, en terapeut.

Noen ganger trengs både redningsbil og intensiv lading.

Perfekt finnes ikke.

Du er ikke feil.

Du er god nok, akkurat som du er!