«Mamma, du har streker i panna!»

Jeg ser på den vakre bevegelsen i min eldste datters panne. En sammendragning over brynene. To myke bølger som beveger seg mot hverandre, blir stående slik et sekund, kanskje to. Jeg ser på henne, og blir oppmerksom på at jeg i refleks speiler hennes mimikk.

Hennes bekymring tegner seg som en liten muskelbevegelse i pannen. I respons våkner et hav av følelser i meg, og tegner seg i en speiling, en bekreftelse på at jeg ser henne. At hennes uttrykk berører meg. Vi møtes i dette tause samspillet.

Senere, foran speilet, vurderer jeg mitt eget ansikt. Jeg ser spor etter et mangfold av ansiktsuttrykk. Lar en finger gli over linjene. Tenker på minsten som noen ganger sier «mamma, du har streker i panna!» (å nei, det synes!!)

Jeg skal innrømme det – jeg liker ikke alltid disse linjene som har begynt å markere seg i ansiktet mitt. Tanken på bare en liten botoxinjeksjon for å glatte ut «sinnarynka» sniker seg innpå i blant. Like etterpå stritter jeg imot. Jeg vil ikke ta bort meg, mine følelsesuttrykk, sporene av mitt liv. Jeg vil ikke viske ut meg. Og enda mer: jeg vil ikke at mine barn skal oppleve utryggheten i et mimikkløst ansikt. Jeg vil lage grimaser sammen med dem, hyle av latter, rynke panna i overraskelse, være sammen med dem om et mylder av opplevelser og vise det!

Vi mennesker blir til i samspill. Allerede nyfødte, titter vi opp i ansiktene til våre foreldre. Speilingen, etterligningen av følelsesuttrykk via ansiktsmimikk skjer spontant i disse møtene. Spedbarnets først smil møtes med store smil og gledesutbrudd fra foreldrene. Dermed bekreftes ikke bare barnets smil men også dets følelser. Babyens gråt møtes med bekymrede og utforskende uttrykk: «Hva er det, lille venn?» «Har du vondt?» «Er du sulten?»

Finn Skårderud tar opp denne tematikken i sin artikkel i A-magasinet fredag 3. mars 2017. Han spør «hvordan skal barnet bli seg selv når det møter den glatte pannen som skinner?«

Et alvorlig og betimelig spørsmål.