«Mamma, du har streker i panna!»

Jeg ser på den vakre bevegelsen i min eldste datters panne. En sammendragning over brynene. To myke bølger som beveger seg mot hverandre, blir stående slik et sekund, kanskje to. Jeg ser på henne, og blir oppmerksom på at jeg i refleks speiler hennes mimikk.

Hennes bekymring tegner seg som en liten muskelbevegelse i pannen. I respons våkner et hav av følelser i meg, og tegner seg i en speiling, en bekreftelse på at jeg ser henne. At hennes uttrykk berører meg. Vi møtes i dette tause samspillet.

Senere, foran speilet, vurderer jeg mitt eget ansikt. Jeg ser spor etter et mangfold av ansiktsuttrykk. Lar en finger gli over linjene. Tenker på minsten som noen ganger sier «mamma, du har streker i panna!» (å nei, det synes!!)

Jeg skal innrømme det – jeg liker ikke alltid disse linjene som har begynt å markere seg i ansiktet mitt. Tanken på bare en liten botoxinjeksjon for å glatte ut «sinnarynka» sniker seg innpå i blant. Like etterpå stritter jeg imot. Jeg vil ikke ta bort meg, mine følelsesuttrykk, sporene av mitt liv. Jeg vil ikke viske ut meg. Og enda mer: jeg vil ikke at mine barn skal oppleve utryggheten i et mimikkløst ansikt. Jeg vil lage grimaser sammen med dem, hyle av latter, rynke panna i overraskelse, være sammen med dem om et mylder av opplevelser og vise det!

Vi mennesker blir til i samspill. Allerede nyfødte, titter vi opp i ansiktene til våre foreldre. Speilingen, etterligningen av følelsesuttrykk via ansiktsmimikk skjer spontant i disse møtene. Spedbarnets først smil møtes med store smil og gledesutbrudd fra foreldrene. Dermed bekreftes ikke bare barnets smil men også dets følelser. Babyens gråt møtes med bekymrede og utforskende uttrykk: «Hva er det, lille venn?» «Har du vondt?» «Er du sulten?»

Finn Skårderud tar opp denne tematikken i sin artikkel i A-magasinet fredag 3. mars 2017. Han spør «hvordan skal barnet bli seg selv når det møter den glatte pannen som skinner?«

Et alvorlig og betimelig spørsmål.

Godt nyttår!

 

Straks er 2016 historie, og vi går over i et nytt år. Det gamle året hilser det nye velkommen med markeringer over hele kloden. Nyttårsforsetter, kyss, klemmer, jubelrop og fellesskap. Herlig, ikke sant? Facebook-statuser med glansbilder fra livet, rynkefritt og festpyntet, glede, vennskap og fest.

Per Fugelli har gjentatte ganger oppfordret oss til å ta vare på flokken vår. Mine tanker denne nest siste dagen i 2016 går til alle de som ikke har en flokk, de som av ulike grunner ikke har hatt muligheten til å være en del av, høre til eller bli inkludert.

Barnet som ingen ser. Barnet som ser altfor mye. Den som sitter alene, som ikke har noen å invitere eller bli invitert til. Hun som drukner i ensomhet sammen med andre, han som aldri hører noensteds hjemme. Den som lengter etter ensomheten og stillheten. De som lengter hjem, og de som bare vil dra. Han som drikker altfor mye. Han som ligger i en sykeseng uten en hånd å holde i. Hun som sitter ved en sykeseng og håper på et under. Han som er uten håp.

Bak alle glansbilder og facebook-statuser finnes de. Du, jeg, han, henne. Vi fødes og dør alene. Ensomheten er en del av hele vår eksistens OG vi er her på vår fine klode SAMMEN.

Ta vare på flokken din. Og vet du hva? Alle vi mennesker som lever, puster og eksister her sammen er flokken din. Alle sammen. Du også!

God nyttårsklem fra Trine Merete

 

Det nærmer seg

Forandring er skummelt. Og forandring fryder! Sommeren er på sitt herligste, og jeg kjenner på en kriblende uro: nå MÅ jeg snart begynne!

To år er unnagjort på gestaltterapistudiet, og en lykkelig fredag i juni fikk jeg bestått mine eksamener og ble godkjent for å ta klienter i terapi fra høsten av. Jippi!!

Så kom sommerferien, og tankene på alt som skal på plass før oppstart. Her sitter jeg nå da, totalt oppslukt i å lage min egen nettside og blogg.

Jeg trekker pusten dypt, og sier som Pippi:

«Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!»