God jul!

Jeg vil med dette ønske deg en fin julehøytid, med håp om gode opplevelser og øyeblikk sammen med noen du er glad i. Tusen takk for alle gode møter i 2018 ❤️

Julen er en tid hvor livet både kan kjennes ekstra godt og ekstra vanskelig. Husk at det finnes døgnåpne hjelpetelefoner, også på helligdager:

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Mental helse: 116 123

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Jeg holder stengt til over nyttår, og er tilbake på jobb fra 2. januar 2019.

Varme hilsener fra Trine Merete

Kunst-terapi

I dag har jeg lyst til å vise deg to bilder som henger på kontoret mitt i Helgeroa.

Bildene betyr mye for meg. Mennesket bak dem, ei venninne jeg er utrolig glad i. Begivenhetene da jeg fikk dem. Takknemligheten for at jeg fikk dem. Varmen og gleden som jeg kjenner inni meg når jeg ser på den vakre kunsten. Og stolthet.

Hver dag på jobb ser jeg på bildene, tar dem inn, lar dem fylle meg med varme og takknemlighet. Budskapet som jeg oppfatter i bildene, treffer meg, støtter noe jeg tror på, gir meg en opplevelse av samhørighet med bildene.

På lignende vis som med terapi, kan kunst sette i gang, støtte og utfordre indre prosesser. Jeg kan bli mer klar over ulike sider ved meg selv. Jeg kan bli oppmerksom på fysiske fornemmelser, impulser, emosjoner, tanker og meninger.

I hektiske hverdager, holder jeg noen ganger hodet over vannet ved å gå på autopilot. Jeg stenger av sansene, følger tidsskjemaene, og bare gjør.

Gestaltterapi har gjort meg mer klar over mitt behov for å være oppmerksomt tilstede i livet. Varhet på hva som skjer i meg, mellom oss, hos deg og omkring oss, skaper øyeblikkelige muligheter som bare kan gripes og oppleves i her-og-nå. Om et øyeblikk er det over…

Har du et øyeblikk til overs?

Har du behov for støtte til økt tilstedeværelse i livet ditt?

Ta kontakt på 928 72 847 for timebestilling eller mer informasjon. 

Jeg har ikke ventetid og du trenger ikke henvisning fra lege.

PS: Bildene er laget av Tonje Skaaren Gundersen. Har du lyst til å se flere av hennes herlige bilder, anbefaler jeg en titt på instagramprofilen @tonjestreken.

«Vår i hjertet»

IMG_9289

«Jeg er god nok!»

Jeg er god nok

 

Utbrent

Har du hørt om rekkeviddeangst? NAOB beskriver rekkeviddeangst som «frykt for at batteriet i el-bil skal gå tomt for strøm før man rekker frem til neste ladestasjon». For el-bil førere innebærer kjøring over lengre distanser enn bilens batterikapasitet, en viss planlegging av kjøreturen, en smule tålmodighet på reisen, og nok tid til å lade batteriet. Etter noen år som el-bil eier anser jeg meg selv som rutinert på dette, og rekkeviddeangst har jeg bare smilt litt av.

Vel… Etter gårsdagens Oslo-tur, stoppet jeg innom IKEA på for å lade bilen tilstrekkelig for turen hjem til Helgeroa. Ladingen gikk usedvanlig sakte, og etter en drøy times utålmodig vandring på møbelhuset syntes jeg bilen hadde ladet lenge nok. Men nei… Batteriet hadde kun økt fra 30% til 40%! Ikke helt som planlagt. Hjemme ventet henting av barn, middag, lekser, lufting av bikkja osv. Mannen min var på jobbreise, og ville ikke rekke hjem før sent på kvelden.

Jeg konkluderte med at jeg ikke hadde tid til å lade blien lenger noe annet sted, og satte nesa hjemover med avslått klimanalegg og sneglefart på E18. Jevnlig fikk jeg opp varsler i displayet på bilen om at det ikke var nok batterikapasitet til å nå frem til destinasjonen. Jeg valgte å overse varslene og tenke positivt. ‘Dette går bra!’ tenkte jeg for meg selv, ‘bilen har sikkert mer å gå på enn det batterimåleren viser!’. Og etter noen mil i sneglefart, justerte batterikapasiteten seg opp til hele 3 km mer enn kjørelengden som gjenstod. Yess! Optimistisk rullet jeg videre, godt fornøyd med min beslutning.

10 km hjemmefra syntes bilen at det var på tide å si tydelig i fra, med mye lyd og piping og blinking i varsellamper. Jeg kjente meg plutselig skikkelig varm i hodet, stressrullegardina var i ferd med å gå ned. ‘Er det mulig??? 10 km hjemmefra lissom!’. Noe så flaut!! Jeg så at batteriet viste 13 røde km igjen, og kjente spiren til et lite håp om å klare å nå helt hjem.

IMG_9772

Kanskje på tide å ringe gratis veihjelp og spørre? Den veldig rolige og forståelsesfulle kundebehandleren hos Viking opplyste meg om at batteriet ikke er tomt før bilen stopper å rulle, og ba meg ringe tilbake ved behov. Hvis batteriet gikk helt tomt, skulle de omsorgsfullt sørge for å plukke opp både bilen og meg og føre oss hjem. Jeg følte meg fullstendig ivaretatt og sneglet meg videre den siste mila. Og faktisk kom jeg meg helt frem til døra uten hjelp! Da jeg plugget i ladekabelen, kunne bilen fortelle meg at batterikapasiteten nå var på 2% og at om 15 timer og 30 minutter ville batteriet være fulladet igjen.

Tenk om vi mennesker kunne ladet våre batterier så enkelt som en el-bil!

 

Svært ofte møter jeg mennesker på kontoret mitt som beskriver seg selv som utbrente, utmattede, tomme, skrapa og energiløse. Batteriene deres er i beste fall på sparebluss. Mange tyner seg selv helt til det sier stopp. Holder kanskje ut fram til ferien, og tenker at tre ukers avslapning og adspredelse er det som trengs for å lade batteriene. Ja, for batterier som lades jevnlig er det ofte nok. De som er nede på sparebluss, kan ta mye, mye lenger tid å lade opp.

Angsten for ikke å mestre, for ikke å strekke til, for ikke å være god nok, pen nok, tynn nok, sprek nok, kul nok, smart nok, elskbar nok, raskest nok, kreativ nok, rik nok, bereist nok, belest nok, empatisk nok, sterk nok, best nok osv., ser jeg for meg som en slags rekkeviddeangst som fører oss enda lenger unna det vi egentlig trenger. Paradoksalt nok gir el-bil førerens rekkeviddeangst motivasjonen til å finne nærmeste ladestasjon.

Har du kjent på angsten for ikke være «nok»?

Jeg har definitivt det. På et tidspunkt i livet mitt ble denne utilstekkelighetsopplevelsen så altomfattende at jeg måtte ta en laaang ladepause. Min største utfordringen var å få en pause fra mine påtrengende tanker og ideer om hva jeg burde, skulle, og måtte gjøre og være for å bli «nok».

Og når er egentlig «nok» nok??

Å gå helt tom, kan gi en uvirkelighetsfølelse, en opplevelse av å bli fremmed for seg selv. Uttalelser som «jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger», og «dette er ikke den jeg egentlig er», har jeg hørt mange ganger. «Det ligner ikke meg å bli så sliten for lite!» Nettopp.

Min kortsiktige løsning var å ta meg sammen, og pushe videre på ren vilje. Noen som kjenner seg igjen? Det fungerte kun på kort sikt. På lang sikt trengte jeg ro til bare å eksistere sammen med familien min, for så etterhvert finne frem til hva som var viktig for meg. Fylle på med gode og rekreerende erfaringer. Legge til side prosjekter som handlet om å bli «nok» ditt og datt. Etterhvert kunne si til meg selv: «Du er god nok, akkurat som du er!»

Jeg kan ikke si hva som vil fungere for deg. Min erfaring er at ingen er like, og at det kan være svært ulike – og ikke minst sammensatte årsaker til utmattelse. Å stoppe opp og sondere terrenget vil nok være nødvendig for de aller fleste. Likeså å identifisere hva som lader deg ut og hva som fyller batteriet. Våge å dele din sårbarhet med noen rundt deg. Venner, familie, legen din, en terapeut. Noen ganger trengs både redningsbil og intensiv lading.

Perfekt finnes ikke.

Du er ikke feil.

Du er god nok, akkurat som du er!TrineMerete-52bw

 

 

Godt nok!

Hvem eier sannheten om deg?

Vonde historier er ekstra vanskelig å formidle. Mange som kommer i terapi deler opplevelser om ikke å bli trodd, om at deres erfaringer er «feil». Vigdis Hjort skriver sterkt om dette i «Arv og miljø». Det finnes like mange «sannheter» som mennesker som erfarer disse. Tenk så rike vi blir av å ta inn flere perspektiver❤️

«Mamma, du har streker i panna!»

Jeg ser på den vakre bevegelsen i min eldste datters panne. En sammendragning over brynene. To myke bølger som beveger seg mot hverandre, blir stående slik et sekund, kanskje to. Jeg ser på henne, og blir oppmerksom på at jeg i refleks speiler hennes mimikk.

Hennes bekymring tegner seg som en liten muskelbevegelse i pannen. I respons våkner et hav av følelser i meg, og tegner seg i en speiling, en bekreftelse på at jeg ser henne. At hennes uttrykk berører meg. Vi møtes i dette tause samspillet.

Senere, foran speilet, vurderer jeg mitt eget ansikt. Jeg ser spor etter et mangfold av ansiktsuttrykk. Lar en finger gli over linjene. Tenker på minsten som noen ganger sier «mamma, du har streker i panna!» (å nei, det synes!!)

Jeg skal innrømme det – jeg liker ikke alltid disse linjene som har begynt å markere seg i ansiktet mitt. Tanken på bare en liten botoxinjeksjon for å glatte ut «sinnarynka» sniker seg innpå i blant. Like etterpå stritter jeg imot. Jeg vil ikke ta bort meg, mine følelsesuttrykk, sporene av mitt liv. Jeg vil ikke viske ut meg. Og enda mer: jeg vil ikke at mine barn skal oppleve utryggheten i et mimikkløst ansikt. Jeg vil lage grimaser sammen med dem, hyle av latter, rynke panna i overraskelse, være sammen med dem om et mylder av opplevelser og vise det!

Vi mennesker blir til i samspill. Allerede nyfødte, titter vi opp i ansiktene til våre foreldre. Speilingen, etterligningen av følelsesuttrykk via ansiktsmimikk skjer spontant i disse møtene. Spedbarnets først smil møtes med store smil og gledesutbrudd fra foreldrene. Dermed bekreftes ikke bare barnets smil men også dets følelser. Babyens gråt møtes med bekymrede og utforskende uttrykk: «Hva er det, lille venn?» «Har du vondt?» «Er du sulten?»

Finn Skårderud tar opp denne tematikken i sin artikkel i A-magasinet fredag 3. mars 2017. Han spør «hvordan skal barnet bli seg selv når det møter den glatte pannen som skinner?«

Et alvorlig og betimelig spørsmål.